PISA 2015 måler evnen til å samarbeide med en forhåndsprogrammert avatar

I 2015 skal PISA måle «collaborative problem-solving skills» for første gang. Bakgrunnen er et relativt omfattende arbeid med å beskrive ferdigheter for det 21.århundre. Dette arbeidet har vært ledet av Universitetet i Melbourne og det er blitt skrevet en rekke rapporter. På CSCL-konferansen i Madison, Wisconsin fikk jeg vite mer om dette arbeidet av de som jobber med å utvikle testen. Jeg var spent på hvordan testforskere skulle klare å utvikle en god test som kartlegger evnen til å løse problemer sammen med andre mennesker. Ville ikke samarbeid alltid også være avhengig av hvor flink den andre samarbeidspartneren er? Til min store overraskelse fikk jeg vite at samarbeidsevnen skal måles ved hjelp av hvordan en elev kommuniserer med en forhåndsprogrammert avatar foran datamaskinen (computational agent). Forskerne mente at det var helt nødvendig å gjøre det på denne måten for å sikre reliable tester. Dessverre tror jeg dette vil svekke testens validitet betraktlig. Man har også fjernet muligheten for å skrive noe i testen fordi man skal rendyrke samarbeidsferdigheten mest mulig.

Mange forskere på CSCL-konferansen virket uansett fornøyd med testen. De håper testen vil bidra til å skape mye mer politisk oppmerksomhet og økonomisk støtte til datastøttet samarbeidslæring i skolen. Forhåpentligvis vil lærere også prioritere slike arbeidsformer mer i skolen. Frykten er allikevel at man får «teaching to the test»-scenarioer der lærere lar elever samarbeider med forhåndsprogrammerte avatarer på internett i stedet for å trene dem i «virkelig» samarbeid. En annen interessant effekt vil også kunne være at forskning på «Human-Agent Interaction» får et oppsving. Mitt inntrykk er at dette er et felt som foreløpig er dominert av japanske forskere. 

Bildets nettadresse.

Pensjonister som superveiledere?

Ved lærerutdanningen ved Mount Saint Vincent University i Nova Scotia bruker universitetet pensjonerte lærere fra skolen som veiledere i praksisopplæringen. Dette blogginnlegget er basert på et intervju med de ansvarlige for praksisopplæringen.

Bakgrunn

I Norge har man for få lærere, mens i Canada er situasjonen omvendt. En lærerutdanner forteller meg at bare i den middels store byen Halifax (Nova Scotia) er det 1800 ferdig utdannede lærere som står på vikarlisten til skolestyret i byen. Denne gruppen av lærere har ikke fast jobb, men ønsker å jobbe som lærer. Yrket har tydeligvis lenge hatt en langt større attraktivitet i Canada enn i Norge. Dette ser ut til å ha ført til en overproduksjon av lærere. Allikevel blir det nevnt at det fortsatt er en utfordring å få lærere til å jobbe ute på landsbygda fordi lærerstudentene er lite villig til å bo i slike områder. De som nå jobber i lærerutdanningen er opptatt av at man må markedsføre profesjonsutdanningen på nye måter for å vise at man kan jobbe andre steder i skolen. Man forsøker derfor å lage alternative praksisplasser fordi det er en stor overkapasitet av lærere i Nova Scotia.

Om praksisopplæringen ved Mount Saint Vincent University i Halifax

Det er skolestyret («school board») i Halifax som velger praksisskoler. Utvalgte skoler kan ikke avslå denne oppgaven selv om de heller ikke får ekstra godtgjørelse for å gjøre denne jobben. De ansvarlige for praksisopplæringen får gjerne en liste fra skolestyret med potensielle praksislærere («cooperating teachers») fra praksisskolene og så forsøker de å matche hver enkelt lærerstudent med en veileder som har samme fag og underviser på samme nivå. I tillegg forsøker de å ta hensyn til hvor studentene ønsker å ha praksis. Utenfor Halifax henvender universitetet seg i større grad direkte til enkeltskolene.

Praksisopplæringen går over 2 år og hvert år er det satt av noen innledende dager der man skal observere undervisning. Første året er det 8 uker praksis hvorav 6 dager er satt av til observasjon og forberedelse. Andre året 16 uker med praksis i tillegg til noen dager med observasjon. Praksiskursene blir vurdert til enten bestått eller stryk. Av grupper på 40-60 studenter er det vanligvis bare 1-2 studenter som stryker. Etter at den siste praksisperioden er over arrangerer man en minikonferanse med mange foredrag om utfordringer relatert til læreryrket (“capstone seminar”). Her kan studenter som har hatt alternativ utplassering forklare hvordan dette har vært.

Pensjonerte lærere som universitetetsoppnevnte veiledere

Er pensjonerte lærere de beste
praksisveiledere?

I praksisopplæringsperioden har alle lærerstudentene en praksisveileder (cooperating teacher) som følger dem opp gjennom hele perioden. I tillegg er det forventet at lærerstudentene har minst fem veiledningsmøter med en universitetsoppnevnte veileder som skal følge dem opp gjennom ett praksisår. Ved Mount Saint Vincent består dette veiledningskorpset av pensjonerte lærere som fortsatt ønsker å bidra med noe overfor skolen. En fordel er at disse veilederne gjerne bruker mye tid på studentene fordi de ikke har fulltidsjobb ved siden av. Erfaringen hittil er at de er entusiastiske og interesserte og det er stor rift om å få disse jobbene. I realiteten bidrar denne modellen til at lærerstudentene får veiledning av to erfarne lærere. Dette er forskjellig fra Norge der den universitetetsoppnevnte veilederen vanligvis bare gjennomfører en avsluttende vurdering av lærerstudenten.

Den universitetsoppnevnte veilederen skal også samarbeide med praksisveilederen, og de bør være enige om hvordan de vurderer lærerstudenten.  Det er en forventning om at den universitetsoppnevnte veilederen fokuserer mer på generelle pedagogiske utfordringer knyttet til klasseromsledelse og tilpasset opplæring, mens praksisveilederen i skolen har hovedansvaret for å følge opp den fagdidaktiske veiledningen.

Den universitetsoppnevnte veilederen blir betalt på timebasis og har vanligvis 4-5 lærerstudenter hver i løpet av den åtte uker lange perioden. Tidligere hadde universitetet en regel om at man ikke kunne følge opp mer enn 10 studenter. De får 560 dollar per student de følger opp.  Alle besøkene fra den universitetsoppnevnte veilederen skal varsles på forhånd det første praksisåret, mens det andre året kan veilederen også komme på uanmeldte besøk.

Grunnen til at fagansatte ved universitetet ikke er involvert i praksisveiledningen er at det har vært liten interesse for å gjøre det. Studentene får opplæring i pedagogisk teori, fag og fagdidaktikk på campus på universitetet. Ulempen med denne modellen er at de fagansatte på universitetet da beveger seg enda lenger vekk fra praksisfeltet. De fagansatte har heller ikke noe oppfølgingsansvar i forhold til de universitetsoppnevnte veilederne eller praksisveilederne (praksislærerne). Dette burde de kanskje hatt.

Jeg mener «seniormodellen» i Nova Scotia er interessant for norsk skole og lærerutdanning fordi mange gode lektorer nå er på vei ut av skolen. Ved Høgskolen i Østfold eksperimenterer man allerede med å la erfarne lærere få en tilsvarende rolle som universitetsoppnevnt veileder, men vi har ikke brukt pensjonister ennå. Kanskje er dette en vei å gå i forhold til fremtidig praksisopplæring i Norge?

Nettadresse til bilde 1, bilde 2, bilde 3 og bilde 4